.jpeg)
Hver dag gjør vikarer i form av leger, sykepleiere og helsefagarbeidere en fantastisk innsats innen helse og omsorg i hele Norge. Derfor blir individuelle omsorgshelter anerkjent for sin innsats, gjennom Bonlivas hyllest til månedens vikar – i januar gikk prisen til sykepleier Ann Myhre.
Ann Myhre (58) fra Oslo har jobbet som sykepleier siden 2004. Et karrierevalg hun tok etter at hun ble inspirert av tidligere kollegaer, da hun selv jobbet som assistent på et sykehjem i Bergen. I dag er hun i Finnmark og er to måneder ut i sitt første oppdrag hos Bonliva.
– Jeg jobbet ekstra som assistent på et sykehjem i Bergen i begynnelsen av 2000-tallet. De som jobbet der var utrolige mennesker og yrkesutøvere, de inspirerte meg til å søke sykepleien på Haukeland. Det har vært perioder i livet mitt hvor jeg har vært ulykkelig og angret på yrkesvalget, men etter at jeg begynte som vikar for et år siden har engasjementet for yrket mitt kommet tilbake, forteller Ann.
Det er mange utfordringer som sykepleier, men for Ann er det klart hva hun liker best ved yrket.
Nå har jeg full kontroll på livet mitt, akkurat sånn det skal være når man kanskje bare har ti gode arbeidsår igjen. Jeg hadde en kollega som ønsket å slutte for å bli vikar. Han inspirerte meg til å tenke tanken.
– Det beste med å være sykepleier er at det aldri er like dager. For en rastløs sjel som meg betyr det alt. Jeg lærer noe nytt hver dag. Jeg kommer stadig i kontakt med nye mennesker og nye problemstillinger. Jeg klarte ikke stresset med å være i hjemmetjenesten i Oslo, men som vikar er det endelig tid og rom for å være den beste utgaven av meg selv, fortsetter hun.
Allerede for over et år siden tok hun kontakt med forskjellige byrå, men hadde klare ønsker om hvor og hva hun ville. Ann er palliativ sykepleier og hadde et ønske om å fortsette med dette. Ingen oppdrag dukket opp, men engasjementet fra konsulentene i Bonliva gjorde at hun til slutt tok en sjanse på et annet oppdrag og det har gitt mersmak.
– Jeg «pusher» seksti år og er ikke sikker om jeg kunne ha jobbet videre i fast og i 100% stilling. Nå har jeg full kontroll på livet mitt, akkurat sånn det skal være når man kanskje bare har ti gode arbeidsår igjen. Jeg hadde en kollega som ønsket å slutte for å bli vikar. Han inspirerte meg til å tenke tanken, forteller Ann.
Selv med større kontroll over eget liv mener Ann det er noen utfordringer i vikarrollen hun tror flere kjenner seg igjen i.
– Møtet med kulturen på nye arbeidsplasser er den største utfordringen. Vi vikarer ønsker å være en ressurs, da gjelder det å fortest mulig lære seg rutinene. Det faglige skiller seg i liten grad, det er hvordan man gjør ting og hvor ting er som er utfordringen. Når det er sagt, jeg tror vi vikarer aldri kan fylle rollen som de faste ansatte gjør. Jeg pleier å si at de jobber 120 %, vi vikarer slipper unna med 100 %, forteller hun.
I dag er Ann godt plassert i Nord. Ved spørsmål om et minne hun har fra helsevesenet, holdt hun på å ende opp et helt annet sted dagen hun dro fra Oslo til Finnmark.
– Jeg hadde fått reiseruta, der siste reisestrekning var fra en øy til en annen. Da jeg kom til kaia, stod heldigvis enhetslederen i kommunen og ventet. Hun dro meg bort fra båten. Hadde jeg reist den siste strekningen måtte de ha hentet meg i brannbåten. Det var ikke noe sted å overnatte på den øya jeg nesten ble sendt til, avslutter Ann.
I nominasjonen som månedens ansatt får Ann skryt for å ha stilt opp og tatt på seg en del ekstravakter i julen. De sier også at hun har gjort en formidabel jobb og at de er stolte av å ha en så erfaren ressurs i kommunen.
